B-Ps tale ved Scouts-Own

Baden-Powells tale under Scouts Own ombord på S.S.Calgaric søndag 27.august ,1933

Les mer om fredscruiset med SS Caligaric her.

Speiderbrødre og speidersøstre.

Dette er for oss alle en stund med dype følelser fordi vi snart går hvert til vårt, og dette er siste anledning som vi kan være sammen i bønn og takksigelser.
Jeg tenker at takksigelse må være en dominerende følelse i våre hjerter i dag når vi nærmer oss slutten på denne lykkelige og suksessfulle ferden.

Da jeg var i Oslo i forgårs snakket den engelske kapellanen med meg. Han sa han som utenforstående hadde fulgt med vår (speider)bevegelse i mange år, og han kunne ikke annet enn å føle at dens suksess var en manifestasjon av at Guds hånd støtter opp om våre bestrebelser. Og når vi ser tilbake på historien til Bevegelsen , hvordan den har utviklet seg – spontant uten mye hjelp, uten mye propaganda, å bre seg ut så vidt og bli følt så dypt. Ikke bare i vårt eget land, men også i mange andre land, kan vi ikke annet enn å føle at en kraft større enn oss selv har hjulpet den framover til det den er i dag.

På denne ferden har vi med egne øyne sette en liten del av hva den har gjort blant andre mennesker. Dette har vært et veldig lykkelig cruise hvor vi har sett fremmede land, vi har stått ansikt til ansikt med Moder Jord i hennes flotteste solskinn, rolige bølger, landenes skjønnhet, skog og fjell, vann og solnedganger. Vi kan ikke unngå å føle at Skaperen har vært med oss.

Vi har også møtt våre utenlandske brødre og søstre – annerledes enn oss selv på mange måter, men også ulike seg imellom er disse nabolandene. De snakker forskjellige språk, har forskjellige skikker og tradisjoner og ulik historie. De har ofte ikke engang snakket med hverandre, allikevel er alle forent under et ideal av kjærlighet og vilje til å gjøre det gode.

Vi har sett dette med egne øyne, vi har følt det, og vi må bare innse at det er noe bak som hjelper oss framover – Kjærlighetens Ånd.

Derfor, synes jeg – tar vi et stille øyeblikk i takksigelse til Gud for å ha gitt oss denne lykkelige muligheten til å komme hjem inspirert og styrket. Jeg håper inderlig, både i sinn og sjel, i takksigelse for nye vennskap – ny hjelpsomhet – nye opplevelser som vi har utvekslet med hverandre. I takksigelse for ny og frisk inspirasjon, fornyet håp og tro på at det vi gjør, i takknemlighet for nye vennskap i andre land som har ønsket oss velkommen som vi har ønsket de velkommen, nye venner som vi håper vi kan hjelpe til å spre (speider)Bevegelsens rette tanker og idealer.

I takknemlighet for det privilegiet å kunne hjelpe selv på vår minimale måte til å utvikle den kjærligheten som - dersom den bare får spre seg – vil føre til at Guds Ånd kommer over jorden.

La oss være takknemlige for å ha sett alt dette, spesielt kjærlighetsånden i våre naboland. Måtte den dvele i våre hjerter og gjøre oss i stand til å arbeide framover med trygghet for, med håp om, med mot, med tålmodighet, med tro på og med trykk på det vi gjør, hjelper til i det store arbeidet, nemlig arbeidet med å spre godvilje blant menneskene og skape Fred på jord.

Så, mine kjære brødre. Etter å ha takket Gud, be om at dere kan fortsette med fornyet kraft for det arbeidet hver og en av dere gjør, og la oss alle gjøre vårt beste for å gjennomføre det.