Grenfinken: /* «Etter beste evne at alltid være en god kamerat - Sondre Ljoså» */
{{Infoboks korps
| korpsnavn = Røde speidere
:Norges Røde Speiderforbund
| bilde = Røde speidere logo.JPG
| stiftet = [[1922]]
| lagtned = [[1930-årene]]
| forbund = [[:Kategori:Speiderlignende arbeid|Speiderlignende arbeid]]
}}
{{sitat|'''<big>«Etter beste evne at alltid være en god kamerat»</big>'''|Speiderlovens første bud, [[Arnfinn Vik]] i [[Veiledning for kommunistiske speidere]], –}}
:'''Speiderarbeid i arbeiderbevegelsen på [[1920-årene|1920-tallet]],''' gjengitt med tillatelse fra forfatteren.
[[Fil:Kristiania 1924.JPG|260px|thumb|right|Pike- og guttetropper av [[Røde speidere]] i [[Oslo|Kristiania]] [[1924]]. Midt i andre rekke sitter lederne, fra venstre: [[Rolf Johannsen]], [[Nils Madsen]] og [[Mary Almgren]], <small> fra [[Sondre Ljoså]]: «etter beste evne at alltid være en god kamerat», Speiderarbeid i arbeiderbevegelsen på [[1920-årene|1920-tallet]]</small>]]
[[Fil:Arnfinn Vik og Paasche.JPG|260px|thumb|right|[[Arnfinn Vik]], til høyre og [[Erling Paasche Aasen]] var begge sentrale personer i organiseringen av arbeiderbevegelsens speiderkorps. <small> Fra [[Sondre Ljoså]]: «etter beste evne at alltid være en god kamerat», Speiderarbeid i arbeiderbevegelsen på [[1920-årene|1920-tallet]]</small>]]
[[Fil:1 mai 1924.JPG|260px|thumb|right|De [[Røde speidere]] i [[Oslo]] deltok for første gang i [[1. mai]]-demonstrasjonen i [[1924]], <small> fra [[Sondre Ljoså]]: «etter beste evne at alltid være en god kamerat», Speiderarbeid i arbeiderbevegelsen på [[1920-årene|1920-tallet]]</small>]]
[[Fil:Chr Hill.JPG|260px|thumb|right|[[Christian Hilt]], ([[1888]]-[[1958]]) la ned et betydelig arbeid i barnelagsbevegelsen. <small> Fra [[Sondre Ljoså]]: «etter beste evne at alltid være en god kamerat», Speiderarbeid i arbeiderbevegelsen på [[1920-årene|1920-tallet]]</small>]]
[[Fil:1 mai demonstrasjon.JPG|260px|thumb|right|[[Røde speidere|De røde speiderne]] i [[1. mai]]-demonstrasjonen med parolene «Slik har vi det» – «Slik vil vi ha det», <small> fra [[Sondre Ljoså]]: «etter beste evne at alltid være en god kamerat», Speiderarbeid i arbeiderbevegelsen på [[1920-årene|1920-tallet]]</small>]]
{{sitat|'''<big>«Den røde speider har respekt for arbeidet og kjærlighet til far og mor som bygger det frem, derfor vil han være med og erobre landet tilbake til det arbeidende folk og ved sit friluftsliv bli kamerater og under denne diciplin lære at bli i stand til at til at løse denne opgave.»</big>'''|[[Arnfinn Vik]] i [[Veiledning for kommunistiske speidere]], [[1923]] –}}
:Speiderbevegelsen er for mange en erkeborgelig bevegelse, tuftet på friluftsliv og kristelig moral. Men likevel, eller kanskje nettopp derfor, startet man i arbeiderbevegelsen på [[1920-årene|1920-tallet]] en egen speiderbevegelse. Klassekamp var nå også blitt en kamp om barna. Arbeid for barn hadde funnet sted i arbeiderbevegelsen i Norge før [[1920-årene|1920-tallet]], men det var i liten grad organisert sentralt, og var i det store og hele små enkeltinitiativer. I [[Sverige]] var man tidligere ute. Gøteborg hadde siden begynnelsen av [[1890-årene|1890-tallet]] hatt sosialistiske søndagsskoler, for å motarbeide de borgerlige søndagsskoler. Også da speiderbevegelsen ble startet opp i [[Sverige]] i [[1909]], ble det fra enkelte hold forsøkt startet en tilsvarende arbeiderorganisasjon. De etter alt å dømme første arbeiderspeiderne kom likevel ikke ut av startgropa, for den svenske arbeiderbevegelsen ville ikke satse på dette. <ref> Göran Sidebäck, Kampen för barnets själ, Stockholm [[1992]]: 214. </ref>
:Men rundt [[1916]] – [[1917|17]] begynte det å røre seg internasjonalt. Både ved møtet i Bern i [[1916]] og i Stockholm [[1917]] hadde ungdomsinternasjonalens ledelse vedtatt å arbeide for etableringen av en barnebevegelse. '''Willi Münzenberg''', senere kjent for boken '''Propaganda als Waffe''', skrev en bok om barnelagsarbeid som fikk god spredning i mange land. Den kom på svensk i [[1918]], men ble trolig aldri oversatt til norsk. Derimot kom brosjyren [[Arbeiderbevegelsen og barna]], forfattet av [[Christian Hilt]] i [[1921]]. Den markerte starten på barnelagsarbeidet i Norge, i form av kommunistiske søndagsskoler. Alt i oktober [[1922]] kom det første initiativet til kommunistiske speidere. Barnelagsbevegelsen hadde da rukket å vokse til 30 lag med ca. 2500 medlemmer. <ref> [[Barnebladet]] nr. 2 [[1922]]. </ref> Initiativet kom fra Barnelagenes landskomité, og var ment som et utkast som barnelagene og ungdomslagene skulle fylle ut til et fullstendig opplegg.
:Formålet var ifølge dette utkastet å:
{{sitat|'''<big>«... virke for arbeiderguttenes og arbeiderpikenes fysiske utvikling og deres forstaaelse av friluftsliv. Endvidere har det til formaal at virke for barnas kommunistiske opdragelse, saa de kan tilegne sig den kommunistiske livsopfatning.»</big>'''|[[Klassekampen]] [[22. oktober]] [[1922]] <ref> Anne Eriksen, Arbeiderbevegelsen og barna, Grünerløkka kommunistiske barnelag, i Historisk tidsskrift 1990: 56; Klassekampen 22. okt. 1922 </ref> –}}
:Formuleringen er særlig interessant fordi den ligner mye på de målene den borgerlige speiderbevegelsen hadde; i praksis har man kun byttet ut ordet kristelig med kommunistisk. Et tilsvarende trekk kan man se i noen av foredragene som ble holdt i barnelagene. [[Rolf Hofmo]], den ledende skikkelsen i «løkkalaget» og senere en sentral person i '''Arbeidernes Idrettsforbund''', holdt flere ganger et foredrag på Grünerløkkens kommunistiske barnelags julefester der han fremstilte Jesus ikke som en frelser, men som en klassekjemper og en proletarhelt. <ref> Agitasjonsprotokoll for Grünerløkkens kommunistiske barnelag. ARBARK 2349. </ref> Mange barnelagsaktiviteter var i form lik andre, veletablerte barne- og ungdomsaktiviteter, for eksempel leikarring og turngrupper. Og barnelagene var igjen organisert etter modell fra søndagsskolene. I disse modellene fylte man den rollen kristendommen hadde hatt med sosialisme.
:'''Kommunistiske speidere i Kristiania'''
:Det tok ikke lang tid før barnelag rundt om i landet tok opp arbeidet. I Bergen ble det nedsatt en komité høsten [[1922]], det ble opprettet speiderkorps på Hamar og på Gjøvik, og et pikekorps i Randsfjord. <ref> [[Barnebladet]] nr. 7 [[1922]] nr. 8, 9 og 10 1923. Det skal ha vært et stort speiderkorps i Trondheim fra et tidlig tidspunkt, men undersøkelsene bak denne artikkelen har ikke kunnet avdekke annet enn andrehåndskilder til dette. </ref> Arbeidet ble også kommentert i '''Arbeiderpartiets''' beretning for [[1922]]. Ifølge denne var det tre speidertropper i virksomhet; to av disse var etter alt å dømme på Grünerløkka og i Bergen, det siste kan ha vært på Hamar eller muligens i Trondheim, men dette er det ingen sikre tegn på. <ref> Det finnes i materialet andrehåndsreferanser til et sterkt speiderkorps i Trondheim, men undersøkelsene bak denne artikkelen har ikke kunnet avdekke noen førstehåndsberetninger eller direkte levninger etter dette korpset. Dog er det ikke undersøkt noe materiale fra ungdomslag eller lignende i Trondheim, så et slikt korps kan ikke utelukkes. </ref> Men vi skal i denne sammenheng konsentrere oss om Kristiania, der kildesituasjonen er best.
:Det første kommunistiske speiderkorpset her ble dannet i '''Grünerløkkens kommunistiske barnelag'''. På styremøtet [[14. november]] [[1922]] ble det nedsatt en komité som skulle utarbeide barnelagsledelsens utkast og sette i gang opplæring av patruljeførere. Barnelaget var i praksis drevet av '''Grünerløkkens kommunistiske ungdomslag''', og dette hadde derfor en representant, [[Harry Person]], i komiteen. Formannen for komiteen var [[Ola Hofmo]], viseformann [[Haakon Lie]], og sekretær [[Rolf Johannsen]]. [[Ola Hofmo]], [[Haakon Lie]], og [[Rolf Johannsen]] skulle bli patruljeførere og fikk derfor opplæring i førstehjelp og sosialisme. Planen var å samle patruljer på vårparten [[1923]]. <ref> ARBARK 2349. </ref> Det opplegget som denne komiteen utarbeidet, ble toneangivende for speiderarbeidet i hele byen. Gjennom en serie fellesmøter for barnelagene i Kristiania i januar [[1923]] ble det presentert for deltagerne fra de andre barnelagene, og det ble vedtatt at lederne for speiderkorpset på Grünerløkka, [[Ola Hofmo]] og [[Haakon Lie]], skulle holde et møte med [[Christian Hilt]], som var redaktør for [[Barnebladet]], og [[Jørgen Dahl]]. Dette resulterte i at lovene for '''Grünerløkkens Kommunistiske Speiderkorps''' ble trykket i [[Barneblade]]t i april, og at det ble samlet et speiderkorps i tilslutning til '''Kristiania Arbeidersamfunn'''. <ref> [[Barnebladet]] nr. 4 og 5 [[1923]]. </ref>
:Speiderarbeidet i '''Kristiania Arbeidersamfunds barnelag''' ble ledet av [[Arnfinn Vik]], sekretær i '''Kristiania krets av Norges Kommunistiske Ungdomsforbund'''. Når barnelagsledelsen nå bestemte seg for å utgi en egen speiderbok, ble den skrevet av [[Arnfinn Vik]] med bidrag fra [[Ola Hofmo]] og [[Erling Paasche Aasen]]. Det var unge forfattere og ledere, som skulle vinne barna tilbake fra søndagsskolens klør. [[Arnfinn Vik]] var 22 år og [[Ola Hofmo]] og [[Haakon Lie]] var begge 17–18 år. <ref> [[Erling Paasche Aasen]] var eldre enn dette, men var ikke aktiv i speiderarbeidet. Han hadde derimot skrevet noen av sangene som var inkludert bakerst i den nye speiderboka. </ref> Det var altså ikke erfarne organisasjonsfolk som fikk i oppgave å organisere arbeiderbevegelsens barneorganisasjoner, men yngre medlemmer av ungdomslagene.
'''«Den røde speideraand, som gir vort friluftsliv innhold og værdi»''' <ref> [[Arnfinn Vik]], [[Veiledning for kommunistiske speidere]], Kr.a [[1923]]:7 </ref>
Håndboka var ferdig allerede i august [[1923]]. På første side i det første kapitlet settes tonen med et bilde av to gutter i kamp på barrikadene i [[Tyskland]] i [[1848]]. Som formål hadde organisasjonen å bekjempe den borgerlige speiderbevegelsen, hvis «… eneste opgave er at skape lydige soldatemner for det kapitalistiske samfund». <ref> Arnfinn Vik, Veiledning for kommunistiske speidere, Kr.a 1923:5 </ref> Videre skulle også de Røde Speiderne, som de nå ble hetende, delta i kampen for arbeidets frigjørelse og ta fedrelandet tilbake til arbeiderne, som hadde gitt det verdi med sitt arbeide. Det var dette grunnlaget som skulle gi friluftslivet innhold og verdi. Men hvilken verdi og hvilket innhold? Om man ser på planene for det praktiske arbeidet, er det de to temaene førstehjelp og sosialisme som dominerer. Patruljeførerkurset, slik det er beskrevet i boka, kan være et eksempel. Kurset åpner med et foredrag om speiderkorpsenes formål og betydning for arbeiderbevegelsen, før det holdes tre foredrag om førstehjelp. Deretter følger tre foredrag om kommunismen, to om historien og ett om kommunismens stilling i samtiden, før kurset avsluttes med to utflukter der man skal lære praktisk leirarbeid. Dette kurset skulle gi patruljeførerne de tre viktigste ferdighetsmerkene: Ambulancemerket, Merket i Socialisme og Leirmerket, som også var de eneste ferdighetsmerkene som hadde noen videre utarbeidede krav. Merket i socialisme hadde som krav at speideren skulle kunne gi en populær fremstilling av et tema, som for eksempel utviklingslæren, syndikalismen, den nyere tids socialisme, etc. Musikermerket hadde derimot til krav at en skulle: «Spille en del soc. sange og marsjer etc.» <ref> Arnfinn Vik, Veiledning for kommunistiske speidere, Kr.a 1923:37 </ref> Ferdigheter som de borgerlige speiderne kunne utmerke seg i, som bokinnbinding, innramming eller sløydarbeid, var i denne håndboken samlet i et altmuligmannsmerke, og merket i naturkjennskap hadde repetisjon av den borgerlige skolens pensum som krav. Friluftslivet var i det hele tatt lavt prioritert, det skulle i første rekke tjene som en samværsaktivitet heller enn å ha en verdi i seg selv. Vektleggingen av naturen varierte nok litt hos de borgerlige speiderne også, men grunnleggende for Norges Speidergutforbund var en motsetning mellom den fæle byen og den vakre naturen. Ut ifra håndboka ser det ikke ut til at motivasjonen for å bedrive friluftsliv var motforestillinger mot byen. Derimot la man opp speiderarbeidet som en rekruttskole for arbeiderbevegelsen. Dette bygget på en av de andre grunnideene fra den borgerlige speiderbevegelsen, nemlig at patruljene skulle styre seg selv, og at den enkelte speider skulle lære seg å arbeide sammen med andre for å løse oppgaver. I den borgerlige speiderbevegelsen hadde patruljeføreren autoritet over patruljen sin, og var igjen underordnet troppsføreren. De enkelte ledere hadde autoritet over sin gruppe, enten det var patrulje eller tropp, i egenskap av sin person og sin rang, på samme måte som i hæren. Hos de Røde Speiderne skulle derimot patruljeføreren være demokratisk valgt av patruljen, og troppsføreren var underlagt et troppsråd bestående av alle patruljeførere og assistenter. Dette rådet var korpsets øverste organ og måtte blant annet godkjenne programmet for en tur. Og hele dette rådet skulle være medlemmer av ungdomslaget, for det var et krav for å bli patruljefører at man hadde vært medlem i ungdomslaget i minst tre måneder. Hvorvidt dette ble fulgt opp i praksis, er dog en helt annen sak. Men hensikten, foruten å markere skille til de borgerlige speiderne, var altså å involvere speiderne i driften av troppen, og gi dem erfaring i organisasjonsarbeid, for så å gi dem en flytende overgang til ungdomslaget. Utformingen sier noe om hvordan man fra arbeiderbevegelsens side så på den borgerlige speiderbevegelsen, men også på sammenhengen mellom de borgerlige bevegelsene. Borgerlige speidere dannet ofte et mellomledd mellom søndagsskolen på den ene siden, og de kristelige ungdomsforeningene på den andre. Tilsvarende var de røde speidertroppene tilknyttet de kommunistiske barnelagene, som var en rød motsats til søndagsskolene, og skulle rekruttere derfra. De flinkeste speiderne, de som ble patruljeførere, ble kanalisert inn i ungdomslaget. Denne malen er ikke enestående for kristelige bevegelser, vi finner den igjen i idrettsbevegelsen og i barne- og ungdomsbevegelsene tilknyttet bygdeorganisasjonene, som Noregs Ungdomslag og 4H. Men de kristelige organisasjonene var eldst og bedre utbygget, de tilhørte den første bølgen av foreninger i Norge. <ref> Hans Try, Assosiasjonsånd og foreningsvekst i Norge – Forskningsoversyn og perspektiv, Øvre Ervik 1985: 24–25. </ref> De hadde ofte også som mål å avhjelpe sosial nød, og var etter alt å dømme arbeiderbevegelsens nærmeste utfordrer. Det som gav friluftslivet innhold og verdi var altså politisk skolering og en praktisk trening i organisasjonsarbeid som forberedte de unge guttene og jentene på å gå inn i en av arbeiderbevegelsens mange organisasjoner.
'''Første krise: Partisplittelsen'''
Novemberlandsmøtet i [[1923]] utløste som kjent en strid i partiet, men striden skapte ringvirkninger. Ungdomsforbundet ble splittet, og med
det, barne- og ungdomsarbeidet, ettersom dette var knyttet til, og i stor grad drevet av, ungdomslagene. I Kristiania kriget de to fraksjonene om kontrollen over kontoret i Folkets Hus, med flere okkupasjoner. Da kaoset hadde lagt seg, ble det klart at papirer var forsvunnet og pengeskapet tømt. <ref> Einar Gerhardsen, Unge år, Oslo 1974: 182 </ref> Særlig det siste må ha vært et hardt slag. Vi skal heller ikke glemme at Bergen og Oppland, der det var speidergrupper utenfor Kristiania, var dominert av NKP. <ref> Einar Gerhardsen, Unge år, Oslo 1974: 182 </ref> Hva som skjedde med speidertroppene her, har ikke undersøkelsene bak denne artikkelen funnet svar på. De har etter alt å dømme enten blitt omgjort til Ungpionerer, NKPs sovjetinspirerte barneorganisasjon, ellerså har de gått inn. En av dem som hadde gått med NKP var Chr. Hilt, som var redaktør for Barnebladet og en aktiv drivkraft for barnelagene. Etter splittelsen ble barnelagsarbeidet drevet gjennom Den Røde Ungdom, som var organ for Arbeiderparti-fraksjonens del av det gamle ungdomsforbundet. Ettersom man fikk samlet penger til det, kom også bladet Den unge Kamerat ut. Barnelagsarbeidet lå organisatorisk med brukket rygg, og at speiderarbeidet ikke falt fra hverandre fullstendig skyldes etter alt å dømme at det like før novemberlandsmøtet i 1923 var utnevnt en ny speidersjef, Nils Madsen. <ref> Beretning for Arbeiderpartiet 1923 Kr.a 1924: 29. </ref> Han skulle få i stand speidergrupper rundt omkring og utarbeide en egen agitasjonsbrosjyre. Nils Madsen hadde bakgrunn fra ungdomslaget på Grünerløkka. Han holdt foredrag for barnelaget der med jevne mellomrom i perioden 1921– 23, men hans aktivitet begrenset seg ellers til vervet som revisor. Han deltok av og til i diskusjonene på møtene i ungdomslaget, men var ikke av de helt sentrale medlemmene og hadde heller aldri noe sentralt verv i ungdomslaget. <ref> ARBARK 2349, Sekretærprotokoll for Grünerløkkens kommunistiske ungdomslag. ARBARK 2348. </ref> Etter hvert som bråket la seg gikk det ut nye oppfordringer til å starte med speiderarbeid fra den nye barnelagslederen Jul Hansen i Den Røde Ungdoms spalter. <ref> Den Røde Ungdom 4. mars 1924.</ref> Nils Madsen tok over den sentrale ledelsen av arbeidet, og bevegelsen fikk en viss vekst. Tropper ble dannet på Bøn ved Eidsvoll og i Moss. <ref> Den Røde Ungdom 29. april 1924.
</ref> På det første landsmøtet for Norges Røde Speiderforbund ett år senere møtte det representanter fra 1. 2. og 3. guttetropp Oslo, 1. piketropp Oslo, samt Drammen, Høvik, Abildsø, Bøn og Høibråten. <ref> Den Røde Ungdom 20. mars 1925. </ref> Forbundet fikk med andre ord sitt fotfeste i nærheten av større industristeder på det sentrale Østlandet. At jentene var med, var et poeng i denne forbindelse. Borgerlig speiding hadde i Norge vært en aktivitet som i hovedsak var knyttet til gutter. Først i 1920 ble KFUK-speiderne stiftet, og året etter Norges Speiderpikeforbund. I arbeiderbevegelsen var man fra første stund klar på at begge kjønn skulle med; en slags likestillingstanke. Til å begynne med, i det første initiativet fra 1922, var det meningen at man ikke skulle kjønnssegregere. I praksis er det dog tvilsomt om det ble noen særlig blanding av kjønnene, og om idealene om likestilling ble omsatt i praksis. Da man skulle opprette speiderkorps i barnelaget på Gjøvik, var dette kun for guttene, jentene skulle ha sykurs. I Kristiania hersket en lignende tanke. På et av fellesmøtene barnelagslederne i Kristiania hadde i januar 1923, uttrykte Helga Karlsen bekymring for at det bare ville bli jenter igjen i barnelagene om de ikke fikk være med i speidergruppene. De andre representantene mente derimot at man fikk konsentrere seg om guttene først, og så fikk jentene komme med etter hvert. <ref> 24 </ref> Det har nok vært forskjell på liv og lære, men det er et viktig poeng at det faktisk fantes speiderpiker også. Etter at Nils Madsen overtok ledelsen, ble pikespeiderne i Kristiania organisert i en egen piketropp under Mary Almgren. <ref> 25 </ref>
'''Arbeiderklassens avantgarde'''
Nils Madsens agitasjonsbrosjyre, som han hadde fått i oppgave å utarbeide av barnelagsledelsen før partisplittelsen, har kanskje hjulpet noe på rekrutteringen og etableringen av tropper rundt omkring. Den var etter alt å dømme klar sommeren 1924 og ble sendt rundt til forskjellige foreninger sammen med et brev der man ba om økonomiske bidrag. <ref> 26 </ref> Brosjyren er interessant fordi den viser en utvikling av ideen om røde speidere. Man skal ifølge Madsen «… efter beste evne forsøke å utvikle oss til å bli arbeiderklassens avantgarde». Men han endret på problemstillingen i forbindelse med arbeiderungdommen. I håndboka fra 1923 var problemet at den var i de borgerliges klør, i Madsens brosjyre er problemet at arbeiderungdommen er slapp og mangler dannelse, og den velkjente motsetningen mellom byen og naturen, som vi kjenner fra den borgerlige speiderbevegelsen, trer frem: Tenk hvilken stor forskjell det vil være ute i naturen stadig, istedenfor å ferdes i de trange skitne gater og gårdsrum, hvor de ikke hører annet enn rått snakk og bare ser fyll, slagsmål og kortspill. Hvor mangen mor er det ikke som under disse forhold har gått i angst for sin gutt, fordi hun vet at der er fare for at han skal gå tapt. At han skal bli grepet av en eller annen sykdom eller lære noget som verken er til gagn for ham selv eller andre. <ref> 27 </ref> Når så arbeiderungdommen var blitt sløv og likegyldig var dette arbeiderbevegelsens egen skyld, ettersom man ikke hadde tatt seg av barna i den skjebnesvangre alder som tenårene var. Løsningen var en speiderbevegelse som kunne ta med seg de unge ut i skogen og den friske luften, i kameratslig samvær, med andre ord under god innflytelse. Puggingen av teoretisk stoff skulle kun være en liten del av arbeidet. Naturen skulle brukes som et middel for å bekjempe de sosiale problemer som man ofte fant i arbeiderstrøk, som for eksempel fyll. Dannelsen av en slik god karakter ville dessuten forberede de unge på å gå inn i parti og fagbevegelse. Til sist i brosjyren anbefaler ledende personer i arbeiderbevegelsen speideraktiviteten; Oscar Torp og Edv. Bull fra partiet, Ole. O. Lian og Alfred Madsen fra LO, samt Martin Tranmæl, Helga Karlsen og Rachel Grepp. Brosjyren markerte ikke noe brudd med det tidligere arbeid, det var de samme lovene for troppene som lå til grunn, og mange av de samme menneskene bidro. Rolf Johannsen, som hadde vært sekretær i speiderkomiteen på Grünerløkka i 1922, ble sekretær i speiderforbundet i løpet av 1924. Både Arnfinn Vik og Ola Hofmo fulgte med selv om de på grunn av sine verv i ungdomsforbundet ikke kunne ta sentrale oppgaver. <ref> 28 </ref> Brosjyren må ses som enten en utdypning av den gamle plattformen eller en dreining man hadde gjort etter å ha høstet erfaring med speiderarbeid i 1923. At man tonet ned den direkte politiske agitasjonen, kan kanskje forklares med det siste, det er ikke utenkelig at man har lyktes dårlig med lange sosialismeforedrag. Dreiningen ser ut til å ha lyktes. Fra og med julenummeret i 1924 ble Den unge Kamerat organ ikke bare for barnelagene, men også for speiderforbundet. Rolf Johannsen kunne melde at speiderkorpset i Kristiania talte 300 medlemmer, mot ca. 100 i februar. <ref> 29 </ref> Fremtiden så lys ut, men det var mer bråk i vente.
'''Andre krise: eksklusjonen av Mot Dag'''
Mot Dag hadde stått last og brast med Tranmæl-fløyen i partistriden i 1923. Men blant mange i Venstrekommunistisk Ungdomsfylking (heretter
VKU) hadde dette forholdet en bismak. Blant disse var Einar Gerhardsen, som så Mot Dag som en fraksjon innad i ungdomsfylkingen som truet
enheten og stabiliteten. Gerhardsen hadde blitt valgt til leder av VKU i 1924 mens han satt i fengsel, og uten å ha blitt spurt. <ref> 30 </ref> Han hadde irritert seg over Mot Dag-istene lenge. Det endelige bruddet med Mot Dag kom med partiets eksklusjonsvedtak 20. mars 1925, der medlemskap i Mot Dags militærstreikeforbund ble erklært uforenelig med medlemskap i Arbeiderpartiet. Like før dette, den 8. mars, var en beslektet sak oppe på VKUs landsstyremøte. I forbindelse med omorganiseringen av barnelagsledelsen la Einar Gerhardsen frem forslag om at speiderforbundet skulle innordnes direkte under VKU. Nils Madsen gikk imot dette og fremmet et motforslag om at speiderforbundet arbeidet etter Arbeiderpartiets program og stod tilsluttet dette partiet gjennom VKU. Gerhardsens forslag ble vedtatt med 10 mot 6 stemmer og stadfestet av landsmøtet i august samme år. Det ble slått fast også av Arbeiderpartiets landsmøte samme år. <ref> 31 </ref> VKU tok dermed direkte kontroll over speiderforbundet, men ikke barnelagene. En årsaksforklaring vil i stor grad bli spekulasjon, men ledende skikkelser i speiderforbundet hadde koblinger til Mot Dag. For det første var selve drivkraften bak speiderarbeidet i Oslo ungdomslaget på Grünerløkka, der Rolf Hofmo «hersket», for å bruke Haakon Lies ord. <ref> 32 </ref> Hofmo var en av dem som valgte å forlate Arbeiderpartiet etter eksklusjonsvedtaket, og tok med seg mange fra ungdomslaget sitt. Ifølge Trygve Bull var Nils Madsen en av dem. <ref> 33 </ref> Det ville i og for seg ikke vært noe dramatisk om deler av speiderledelsen var medlemmer av Mot Dag, mange i ungdomslagene var eller hadde vært medlemmer. Men
problemet med speiderforbundet var kanskje i første rekke at det var mange av dem, og at de alle var tilknyttet det samme miljøet på Grünerløkka ledet av Rolf Hofmo. Det kunne stilles spørsmål om hvor lojaliteten lå, og hvem som egentlig kontrollerte speiderforbundet. Det
skulle raskt vise seg. Det har den senere tid vært en del uklarhet med hensyn til den røde speiderbevegelse her i landet. Det skyldes hovedsakelig at det i øieblikket finnes tre forskjellige speiderorganisasjoner innen arbeiderbevegelsen… … Norges Røde Speiderforbund har like til det siste vært underavdeling av V. K. U. Men lederen, Nils Madsen, har nektet å bøje sig for beslutninger fattet av partiets og fylkingens landsmøte. Han forsøker nu at drive forbundet videre på egen hånd. <ref> 34 </ref> <ref> </ref> (Mer underveis)
==Om speiderlignende arbeid ==
{{Ulike former for speiderlignende arbeid i Norge}}
==Eksterne lenker==
* Fra Arbeiderhistorie, Sondre Ljoså [http://www.google.no/url?sa=t&rct=j&q=nils%20madsen%20speider&source=web&cd=1&cad=rja&ved=0CC8QFjAA&url=http%3A%2F%2Fwebsok.mikromarc.no%2FMikromarc3%2Fweb%2Fget_binary.aspx%3Fid%3D614%26filename%3DArbeiderhistorie2007_5.pdf%26Unit%3D6471%26db%3Darbark&ei=fv1-UfbCHcjStAbW1YH4Aw&usg=AFQjCNEtqBtqZDvINqlX09KTfteThk2IYA&bvm=bv.45645796,d.Yms]
==Referanser==
<references>
[[Kategori:Speiderlignende arbeid]]
Grenfinken